Boks-hvafornoe?

Jeg følte meg som ei skikkelig kjerring da jeg sto i butikken med kjæresten på lønningsdagen. Jeg fortalte ham at det var et idiotisk kjøp, teit bakenfor enhver fatteevne, og at han aldri kom til å bruke den allikevel. X box? Du har allerede FIRE spillmaskiner som støver ned bak sofaen, og nå har du tenkt å bruke hvormyepenger på hvafornoe? Han var ikke til å rikke, og på toppen av det hele måtte jeg bare satanskapet hjem også.

Nei, jeg vil ikke prøve. Den lager kjipe lyder og det blinker i hele rommet. Kan du vennligst skru ned, jeg prøver å sove? Jeg kaster sneiper på kjæresten og bestemmer meg for å tisse på tulleboksen når han drar på jobb.

Kjæresten spør pent: Kjære, vakre jenta mi. Vil du ikke prøve? Se, jeg har satt den på amatør (jotakkskalduhadindust), jeg skal hjelpe deg, jeg lærer deg, kom og sett deg her, pus, pus, pus…

Kjæresten blir sint: ALDRI vil du gjøre noe jeg vil gjøre! ALDRI, sier jeg! Og jeg som følger deg rundt på de teite jentetingene dine hele tiden, ALDRI vil du gjøre noe jeg vil!

Kjæresten prøver en siste taktikk. Han sperrer opp de mørkebrune gluggene og veksler mellom og titte ned i gulvet og å titte på meg. Han lager valpefjes og klynker: Men… Det er ikke noe gøy uten deg! Jenta mi, jeg kjøpte to kontroller så vi kunne spille sammen! Du og jeg… Kom da, vi to, spille. Ja? Det er trist uten deg…

Smelt. Jeg gir opp, og setter meg motvillig i sofaen. X-boxen ser uvennlig ut, kontrollen ser uvennlig ut, og jeg gruer meg til å dumme meg ut. Opp blir ned og høyre blir venstre. Jeg blir skutt og drept og tryner på flatmark. Øynene triller ut av hodet på meg av bare overbelastning. Kjæresten ler og jeg banner, og jeg lover at jeg aldri mer skal røre boksen.

Tre dager senere. Sola siver inn mellom gardinene. Jeg grynter og drar ned persiennene. Lager mer pulverkaffe med lysets hastighet, og kryper opp i sofaen. En melding tikker inn på mobilen. Hadde jeg hatt tid til å sjekke, hadde jeg sett at det sto “Piknik i slottsparken?”, men jeg har ikke tid. Hva i all verden skal jeg ut å gjøre uansett? Dauingene siver inn i tempelet, og jeg har lite ammunisjon. Jeg har glemt å sove, jeg har glemt å spise, men jeg har husket å plukke med meg alle de små blinkende tingene i hulegangen. Jeg prøver å åpne badedøra ved å dobbeltklikke på den blå knappen, og hører etter skummel musikk mens jeg sitter og tisser. På vei ut prøver jeg å knuse søppelbøtta for å sjekke om den inneholder grønne diamanter, og jeg sniker meg langs veggen og stuper kråke inn i sofaen igjen. Et monster er født. Om jeg hadde lyset av under earth hour? Gjett.

UKFFMAG

Dykk i arkivet, Grevinnen anno 2007 (merk: Dette var før den boka dere vet):

- Se på meg! Har jeg noe i fjeset? Neseblod? Hæ? Har jeg en lapp på ryggen, rumpa bar, hva som helst, er det noe rart med måten jeg ser ut på i dag?

Grevinnen stormer inn på Duo og roper til sine forskrekkede kollegaer. De måler henne opp og ned, og svarer at neida, de kan ikke se at det er noe galt med måten hun ser ut på. Riktignok kommer hun rett fra frisøren, og at håret hennes ikke er bustete, det er litt rart. Men galt? Nei. Ingenting. Grevinnen sukker tungt og slenger seg ned bak disken mellom gassmasker, oppblåsbare dukker og filmcovere.

- Vel, da ser jeg rett og slett ingen annen mulighet enn at de er tilbake.

-Hvem er tilbake?

-UKFFMAG

-Hvem?

-Ufine Kvinners Forening For Mobbing Av Grevinnen…

Hele duo-staben gisper av skrekk, en må tilogmed gripe etter noe å holde seg fast i. De hadde trodd det var over, men der tok de skammelig feil.

For de som ikke har fått det med seg, det finnes et hemmelig søsterskap. De infiltrerer alle miljøer i hovedstaden, de frekventerer alle offentlige plasser. De møtes i det skjulte, de lusker i skyggene, de møtes på steder ingen andre tør nærme seg etter mørkets frembrudd. Du vil ikke kunne skille dem fra kvinnen i gata, med mindre du har med deg en indikator: Meg.

Tid: Torsdag 27. september, klokka 16:07.

Sted: Jernbanetorgets mørkeste rulletrapp

Anledning: Grevinnens jobbpause

I det jeg går mot rulletrappa står de der. Fem stykker, minst, i god forkledning. Jeg merket ikke deres tilhørighet til UKFFMAG før en av dem snur seg, og vrenger ansiktet til en grimase som ikke kan tolkes feil. Den kalles “alt innholdet i magen min beveger seg opp spiserøret og ut av fjeset mitt hvis jeg ser på deg et sekund til”. Det er signalet. Snart tisker og hvisker hele gjengen som besatt, mens de snur seg frenetisk, og lar meg høre bruddstykker som “så du det der?”. Åh, gode gud, de skal samme vei som meg, så nå kan de late som om jeg følger etter dem. Dette er selvfølgelig nøye planlagt, en utspekulert tvist for å sette meg på prøve. De ser stadig mer frastøtt ut over mitt nærvær, og tilslutt gir jeg etter, ja, jeg gir etter, det har blitt for mye “æsj”, “guuud”, og “ieeew” i min retning. Jeg later som om jeg skal en annen vei, og svinger krapt mot venstre.

Dette er ikke første gangen, og mest sannsynlig ikke siste gangen heller. Kall meg gjerne paranoid, men det finnes ikke lenger tvil i min sjel om at et skruppelløst søsterskap er ute etter meg.

Horror-lobotomi

Jeg har nerver av stål. Se på meg da, jeg har svartere sminke enn deg, jeg hører på svartere musikk enn deg, og jeg drikker nok sikkert svartere kaffe enn deg også. Jeg er så innmari tøff og skummel at redd, det blir jeg aldri. Selv om jeg ser flere og skumlere skrekkfilmer enn deg.

Skjønt, de siste dagene har fått meg til å lure på om jeg ikke begynner å bli lettere horror-lobotomert. Sist jeg lurte på det var da jeg var atten og skrev årsoppgaven min om skrekk som underholdning. Da var jeg en lettskremt unge, på tross av skyhøy goth-faktor. Det er andre boller nå, skal jeg si deg. Men allikevel…

Det har blitt i overkant mye skrekk den siste tiden. I overkant. Det skjønte jeg i går kveld. Jeg hadde lagt meg, og som vanlig hadde jeg lyst på litt kos i desibelform. Men ipoden, den var ikke på nattbordet. Ut av senga. Ned trappa. Shit. Der sitter han fyren fra Lost Highway, han med filmkameraet, borte i hjørnet av stua mi, og filmer meg. Han sitter mellom meg og lysbryteren. Snedig touch. Men jeg gidder ikke å innrømme ovenfor en Lynch-figur at jeg er redd, så jeg strener forbi og later som om jeg ikke ser ham. På med kåpa og cherroxene, for ipoden, den ligger i bilen. Ute er det mørkt. Nevnte jeg at jeg bor i skogen? Lyset har gått i garasjen. Pæra har gått i kupeen i bilen. Ingenting er skumlere enn lyskjeglen fra en lommelykt.

Det er ingen i bilen. Men når jeg setter meg i setet for å grafse i hanskerommet, er jeg så dum at jeg titter i speilet. Der sitter hun. Hun dama uten kjeve fra Into the Mirrors. Så jeg kaster meg ut, heldigvis med ipoden i hånda, akkurat tidsnok til å høre gurglelydene hennes før jeg smeller igjen døra.

Hjernen min har fått virus. Den fører underlige samtaler med meg, litt sånn a la Virrvarr, for de som vet hvordan hun fører samtaler med hjernen sin. I går tok den opp en gammel klassiker, som går omtrent som følger:

- Jasså, du ligger her alene i mørket? Hadde du vært femten, så hadde du vært redd nå.
- Jeg veit.
- Jammen godt du ikke er mørkredd. Du er ikke det, sant?
- Nei.

Stillhet.

- Jammen godt, ja. For sjekk de hjørnene der borte. Husker du han legen i House on Haunted Hill?
- Ja. Men jeg er ikke redd.
- Bra. Ikke for hun der krypende jenta fra The Ring heller? For jeg må jo bare innrømme at det ser litt ut som om hun er på vei opp i senga di der borte.
- Ikke redd.
- Menne… Hva med de mutantene i The Hills Have Eyes, da? Husker du dem? Og han presten i Carnivale? Skeleton key? The others? What lies beneath?

Og sånn holder det på. Hjernen spoler igjennom hele arkivet, alt som noengang har skremt meg. Krydre med litt “Oooh, sjekk den skyggen der borte” og litt “Aiai, det er litt vanskelig å se alle konturene ved døråpningen der i dette lyset” og en dæsj “Jammen godt du ikke er redd for klesskapet ditt lenger, for det er ikke lukket”, og du har oppskriften på en søvnløs natt. Ja, små besatte unger med armer og bein i unaturlige vinkler så på meg hele natta. Lemlestede mennesker slepte seg fram og tilbake utenfor døra mi med tomme blikk. Og på et punkt så og hørtes rommet mitt ut som leiligheten i Naboer, med den helvetes takvifta fra Twin Peaks på toppen av det hele. Ja, og det var selvfølgelig en kjempeide å se bort på speilet bare for å sjekke. Godt tenkt, frøken. Og å sette seg opp og lese Bjørneboes Bestialitetens Historie for å roe meg ned var mitt neste sjakktrekk.

I dag morges dusjet jeg til soundtracket fra Psycho. Jeg kokte morgenkaffen til soundtracket fra Den Sjette Sansen. Da jeg ventet på bussen kom musikken fra Eksorsisten snikende, og siden har det bare tatt seg opp. Akkurat nå ser jeg på Sleepy Hollow, og planlegger å legge meg med lyset på. Forresten foretrekker jeg glad trailersjåførmusikk og kaffe latte. Og om jeg skal se film i morgen, blir det Den Lille Havfruen. Og jeg spoler over den scenen der Havheksa flyter utover båtdekket.

Waschera?

Det er viktig å ha nyfarget hår når du skal på direktesendt, landsdekkende tv. Det har jeg lært. Men at det ikke lønner seg å befinne seg i en situasjon det er vanskelig å rive seg løs fra en halvtime før du skal i sminken, det hadde jeg glemt.  Samt at når man beregner avstander og tid, så må man ta stilletthælene med i betraktningen. Derfor var jeg litt rød i kinnene av hui og hast under dagens Waschera. Men jeg hadde ihvertfall ingen ettervekst.

Min makker, Mrs Jackson, sykemeldte seg i dag morges. Om jeg ville stille opp på tv alene? NEI! Men nå har det seg slik at Spartacus forlag er en uendelig snill og støttende gjeng. Og tjohei! Der var jeg, hastende gjennom Oslos gater, på vei til tv 2 sine lokaler, i stilletter, og med blussende kinn.

Og det gikk fint, dere. Waschera-folket viste seg å være løse i snakketøyet, fryktelig engasjerte og innmari hyggelige. Når de skjønte at jeg ikke var en del av metal-bandet som skulle spille litt senere i sendingen, hadde de jammen mye fint å si om boka også. Sannelig.

Vips, jeg er ikke lenger en tv-jomfru. Og det var en  hyggelig debut.

Jenter som kommer – nå kommer den!

Hva som skjer om dagen? Jeg sier det med bilder:

Et stort øyeblikk: Frøken Virrvarr og frøken Grevinne har fått fingrene i et nytrykt eksemplar av boka si,  og ekstasen er et faktum.

Har du vært tidlig ute og bestilt bok, er sjansene store for at du får et signert eksemplar i posten. Forlaget holdt oss gående, med kaffe og wienerbrød, mens vi pløyde oss gjennom en helt sinnsyk mengde signaturer. Hurra for Spartacus! Og forresten – om du bare har fått noen uforståelige drodler i eksemplaret ditt, så kommer det av at din bestilling lå mot slutten av bunken. Vi beklager.

Ja, jentene anbefaler Jenter som kommer.  Gunhild og Cecilie har blitt klekkelig betalt og bestukket for å posere så fint med dette eksemplaret.

Hvorfor jeg elsker Oslo

Jeg har hatt av plenty av tid til å angre på at jeg dro fra nord-norge.  Å angre er noe jeg gjør alt for mye av, og som jeg prøver å slutte med. Heldigvis har jeg funnet en metode, og den er innmari effektiv. Jeg skriver liste. Lister hjelper mot det aller meste, også mot anger. Så jeg satte meg ned for å feste til papiret hvorfor jeg er glad for å være tilbake i Oslo-området. Det interessante er, at bortsett fra det åpenbare, som venner, familie og hunden min, så ble lista en … matliste. Sjekk det ut, dette er mine grunner til å elske livet i Oslo:

- Cæsarsalat på Ett Glass

- Kaffe Mocca på Elsker

- Utepils på Rock In

- Ismocca på Stockfleths i Prinsens gate (Vegg i vegg med duo shop, og dermed også stedet jeg tilbragte de fleste lunsjpausene mine for en tid tilbake)

- Club sandwich på Bacchus

- kullsvart kaffe på Fyret

- lunsj på Tullins

Jeg føler meg bedre allerede. Og så er jeg sulten, såklart.

Roadtrip – del 4

Antall timer på veien :  tretten og en halv (inkludert et lengre stopp i Vågå)

Soundtrack : Johnny Cash – Oney

Hey Oney, Ooooney…. Hahahahaha!

Dette er min ferie i år: To dager i Trondheim.  Jeg har fått drukket vin, tittet innom Metro sitt 20-års-jubileum, trasket gatelangs, tatt manikyr og spist konfekt. Jeg har hatt det fin-fint, men en liten detalj la en demper på hele stasen: Vissheten om at jeg var nødt til å manøvrere meg ut av en ukjent by i bil.  Før eller senere. Helst før, med tanke på den nært forestående bokutgivelsen.  Derfor var både jeg og min makker Krølle oppe ukristelig tidlig i dag. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg var ferdig pakket og beiset klokka fire om morgenen.  Og nå er jeg her. Tilbake på østlandet.  Krølle og jeg er enige om at sjelene våre fremdeles henger igjen i nord,  men vi ser for oss at det bare er en overgangsfase.

Roadtrip – del 3

Antall timer på veien: elleve og en halv. (!!!)

Soundtrack: Knutsen og Ludvigsen _ Bestefarvise

Kaptein Knutsen sitter inni en stein

fordi han er en gammel og utslitt kaptein.

Herregud! Så langt skal jeg aldri kjøre igjen! Takk gud for de snille menneskene i Trondheim, som vil ha meg på kjøkkengulvet.

Roadtrip – del 2

Antall timer på veien: åtte

Soundtrack:  Bruce Springsteen – Sherry Darling

Well I got some beer and the highway’s free.
And I got you, and baby you’ve got me
Hey, hey, hey, what you say , Sherry Darling.

Åtte timer på veien går fort, med god musikk, lydbok og et lite støkke nord-norge i passasjersetet som serverer kaffe og leser kart.

Roadtrip – og et nytt kapittel

Jeg klarte det! Jeg har tilbragt et år blant nordlendingene. Og jeg sier dere, de er akkurat som dere tror.

Mange av dem høres ut som rorbua på speed når du møter dem på puben. De snakker fryktelig åpent om farge og konsistens på avføring, og de har langt høyere alkoholtoleranse enn de fleste jeg kjenner fra sørligere strøk. De har flere grove vitser på lager, og de kjører fortere på vinterføre. Alt i alt et helt fortreffelig folkeslag. Og nå skal jeg altså flytte fra dem.

Jeg kommer til å savne dem. Jeg kommer til å savne midnattsola (tro det eller ei), naturen og den friske lufta. Jeg kommer til å savne verdens beste kaffe på Kaffeblomsten i Øverbygd.  Jeg kommer til å savne alle jeg har blitt kjent med, og jeg kommer til å savne barnehagen.

Men det er tid for noe helt nytt nå. Jeg har ikke tenkt lengre enn den nært forestående kjøreturen gjennom landet. Jeg har ikke skaffet meg jobb, og ikke skaffet meg et sted å bo. Sjokkerende lite gjennomtenkt til meg å være. Men jeg regner med at det ordner seg. Er det ikke det alle prøver å fortelle meg? At jeg skal bekymre meg litt mindre?

Uansett, kjølebag, ekstra frostvæske og norgeskart er på plass. Så nå kan den store turen bare nærme seg. Oslo, her kommer jeg! Om jeg klarer å orientere meg gjennom Trondheim.